Buaslekto

I den håndskrevne boken “Beretninger fra Haugen” forteller Johanne Margrethe Flack (Gudruns mormor) om familiens tid i Haugeveien. Hun skriver om den siste henrettelsen på Nordnes, hemmelig forlovelse, sjøfolk og om familielivet. Fantastisk! 

Da jeg var i mitt 16de år, flyttet vi fra Lille Øvregate til Haugen, hvor far kjøpte Reperbanen der ute med tilhørende hus, nu Haugeveien 40. Tjærehus, lagerhus, samt hestestall med høyløe over stallen, samt hage med lysthus i, alt oppbygget året 1804 eller 05. Far var den fjerde av eierne. Den før far hette Peter Leha Grieg, der var utlært i faget. Den første eier av banene, som bygget opp eiendommen, het Møller og var visst nok en avgått skipskaptein. Da far kjøpte eiendommen eksisterte hverken Sjømannshuset eller de overbyggende murhusene- alt var en stor mark like til Tollbodallmenningen. Fra Haugeveien ved Reperbanen så man nedenfor Marken Nordnesveiens hus, vesentlig små trehus I en av disse bodde en snekker Rolfzsen som hjalp oss i Haugehuset med snekkerarbeid (det lille hvite huset med hage eksisterer enda i samme arkitektur som den gang).

Lenger bort i Nordnesveien leide tante Grethe bekvemmelighet hvis vinduer vendte mot Haugeveien, således erindrer jeg vi viftede til tante Grethe i Nordnesveien når vi spaserede innover Haugeveien. Ingen park, ingen stor folkeskolebygning, eller styrmannsskole med tilhørende stuertskole eksisterte da (Nordnes folkeskole var den bygning som nu innsettes til stuertskole på nedre side av Haugeveien eller ved Tollbodsallmenning). Øvre side av Haugeveien hvor disse bygninger nu ligger var den gang en eneste stor mark med unntagelse av en liten privat anlagt vei der gikk opp til observatoriet der var beliggende hvor nu parkveien ligger nu og nærmest Banemulen  men atskillig høyere oppe. På marken lengre borte, nærmere Fredrikbergs festning, men i noenlunde hvide med observatoriumet, lå en uthusbygning med fjøs, den eiedes eller leiedes av en mann med navn Totland, der holdt kyr (der gressede på marken rundt om). Han havde også kone og tre eller fire sønner, Madam Totland kom hver aften med et stort spann melk til oss, der var deres kunde, de havde også kunder til deres melk på Tollbodallmenningen og Nordnesveien. Hvor Parkveien nu er, var bare utmark, fjellskrenter og fotstier. Hvor især Nordnesgutterne holdt til med fare for livet deres ved at fallde utfor det farlige terreng der. Ville man på Hvalen eller Volldene (nedre parken) måtte man forbi huset på Haugen, og med Haugebakken forbi ballasthandler Olsens hus, som fremdeles er der i samme skikkelse. Nedenfor Olsens hus lå tidligere en gammel kirkegård eller en gravplass kalt St.Pauls kirkegård som var en levning fra katolsk tid. En gang har det nok i dens nærhet lagt en liten kirke eller kapell ved samme navn som gravstedet. Nu stod bare en hvitkalket stenmur og speilte for våre blikk gravene der inne. Jeg erindrer onkel Johan Campbell viste som barn en gravsten der lå kloss ved murens ytterste side- og at der under denne sten lå begravet en mann, der i onkels barndom hadde trykket falske pengesedler. For dette forhold ble han flere ganger straffet, men kunne tross alt ikke la det være. Han ble da dømt til døden, som den tid ble fullbyrdet ved rettestedet på marken like tett ved Krutthuset, og denne manns gravsten var den her omtalte utenfor gravstedet der nede. Onkel fortalte videre at den tids forbrytelse aldri fikk innviet jordplass til sin grav. Denne gravplassen ble for en 30 eller 40 år siden tatt bort, og private huse ble oppbygget på gravstedets grunn, visstnok de samme som står der nu. På den nordre side hvor der nu er barakken oppført etter brannen i 1916 var der bare mark helt til voldene eller veien Hvalen- av bygninger på denne svære mark var den tid kun Krutthuset og tre gulmalte trebygninger som fremdeles står der på indre side av parkveien som ligger mot Vågen- i disse trehusene ble det oppbevart millitære redskaper og ammunisjon. Nu er de påbyggede og omdannet til barakker for frisate folk. Det nederste markstykket nærmest Haugebakken ble bortleiet til to gamle frøkener Skjelderup, begge originale såvel i klesdrakt som i vesen, men av god familie. De hadde fjøs der nede hvor kyrene gressede på marken. Hadde visstnok også budeie. De eide hus nede i Nordnesgaten noenlunde beliggende ved Hansen bakeri.  Sofie Haugland leide bekvemmlighet hos dem før eller etter hun kom at bo her hos oss ovenpå.

Den øvste del av marken ved krutthuset og der om kring hadde far til fødefor sine hester. Ved krutthuset hadde i middelalderens tid vært rettested for Bergens by og kanskje hele fylket (som før omtalt) hvor hekser ble bren og mordere og  misædere mistet sitt liv, – der ble også i 1875 en svenske henrettet, han het Valin, hadde myrdet en fangevokter ved Bergens fengsel, men det ble også siste dødsstraff som ble fullbyrdet i Norge (man kom i humanere tider hvor dødsstraff ble avskaffet.

Det var i januar måned som jeg om høsten var blevet konfirmert vi alle i huset gikk tidlig ut om morgenen, mine foreldre, brødre, tjenestepiker og hestedreng (hvor de gikk bort kan jeg ikke erindre), men jeg var alle aftenen før gått til tantene i Strandgaten, innenfor Nykirken, hvor de hadde pensjonat, i svogerens hattemaker Larsens hus. Ingen av oss ville ha erindringen om det uhyggelige skuespill som der ble oppført så nært vårt hjem. Likevel var en hel del mennesker innfunnet seg fra alle kanter i byen (nærmest vel folkets bærme, dannede mennesker med følelse kan jeg ikke tenke meg ville innfinne seg der.)

-Men jeg glemmer rent at omtale at alt arbeidet i banen var opphørt den dag alle folk, gutter og svenner ble anmodet om ikke at innfinne seg den dag i sitt arbeid, kun formannen Gabriel Olsen (Ole Olsens stebror) var den eneste i Haugehuset der passede hus og reperbanen. Jeg har nok glemt at fortelle at den gang ble det spunnet tauverk og snører helt inn til galgebakken (måske lengre også). Et rundt hus (lik et sirkushus) stod ved begynnelsen av lekeplassen som nu er, og var medvirkende i bedriften. Da de elektriske trikker kommer i gang måtte jo alt forsvinne, like til det meste av reperbanen og. Nede ved Hvalen eller Volldene som de blir kalt (nu nederste Parkvei) lå svære kanoner som guttene moret seg ved at sitte på, og lengre borte Vågssiden, nordenfor de store boder som lå de, var ballasthandler Olsens dykkerforretning. Olsen var en dyktig og energisk mann (med lite av skolekunnskaper etter den tids skikk, eller anledning til lærdom.) Hans mor hadde vært en bekjent kone av doktering av byller og hudsykdommer. Hennes praksis, fortsatte også hennes sønn med, uten at forlang eller i det hele tatt at ville ha vederlag for sine kjærlighetstjenester der, og sitt arbeide og utgift med innkjøp av urter. Hans gamle tarvelige, men hjertevinnende kone, hjalp han trolig med at koke og tilberede disse urter. Jeg husker således ham kurere flere av våre tjenestepiker for svære og smertelig byller på hendene (suldfingre som de kaltes). Bror Christian kurerede han visstnok for noget eksem på kneet. Olsens salver fås fremdeles på apoteket. De gamle lasarett for epedemiske sykdommer lå øverst bak de store trær ved Parkveien, jeg minnes i sær sjøfolk der kom hjem fra utlandet, med sykdommer av kopper og kolera som ble innlagt der. Omsider ble plasset forlatt der og et større lasarett ble oppbygget ute i Sandviken. Da ble lasarettet familiebolig.

En av de militære (Pettersen med frue og seks barn) kom at bo der, hyggelige folk, som vi ofte kom sammen med. Særlig var Lilly og Lettie, utmerkede venner med børnene i samme alder som dem. Vennskapet holdt seg også like friskt inntil fru P døde og Pettersen ble syk og måtte bo hos sine døtre, et annet sted i byn. Nedenfor lasarettet helt ned til Hvalen hadde far også marken, hesjer med deilig duftende høy frydede oss, når vi åpnede storsalens vinduer eller satt på benken ved husveggen på Privatveien. Ja, så var det på Utsikten der var ikke stengt som nu. Turister og spaserende gikk der uhindret, sånn fra privatveien som en tid etter parken ble anlagt og der fremdeles ingen prot var fra Parkveien heller. I gamle dager mor og jeg ofte at ta oss en spasertur borte i Tjærehuset når der ble tjæret store tau (for mor sa alltid, at det var så sunt for helsen at innande tjærelukt). En svær gryte med tjære stod da over varmen med det svære tau nedi- da jo vi fikk innånde tjærelukt, en masse. I hestestallen var foruten de to hester et vognsrom til en karjol med to eller tre sitteplasser, samt en gammel landdauer med plass til fire personer og på kusksetet plass til to (den var kjøpt efter gamle Wallendahl, som da først var død, der havede vært en statsvogn i den tidligste periode). Den var kalt av Wallendahls familie for Napoleonsvognen. Napoleon II hadde fått kjøre i denne vognen ved sitt besøk i Bergen. (I eldste tider fantes der ingen vognmannsforretning i byn, ved høytstående personers besøk fikk de da benytte velstående bergenseres ekvipasjer. Denne gamle vogn var da meget behagelig at sitte i (med litt falmede fløyelsputer, som minnede om en eldre en fortidsstads.) I denne hadde vi ofte venner eller kunder, nordlendinger eller fremmede skipskapteiner med oss på våre kjøreturer, kjørte da helst rundt Fana eller den vei. En stor jernkasse hadde far latt arbeide som stod i vognen fullpakket med herlige saker. Spekekjøtt, lakserem, tommelskringler, dertil øl og dram og meget annet godt, vi tok helst inn på en bondegård ved Hamre, der fikk vi også kjøpt kaffe og kjøpt en veldig rømmekolbe som den tid jo hørte ved til landturene. Overalt var der landlig hvor vi kjørte frem (man var nok den gang begynt å drømme helt om jernbaner, men biler og busser og elektriske vogner hadde man ikke greie på den gang). Store og små sang og jublet den hele vei, hver med sin stemme enten den var god, eller den var dårlig. Vi følte oss som fuglen i luften og sang hver med vårt nebb. Når vi kom inn plassgangen fra privatveien for at gå inn i huset var der den gang noenlunde likt som nu. Bare, at W.C. Var de første stedet vi måtte innenfor hvor matboden nu er, og som før, men kommer man inn i bakgangen, og vil inn på nordre side, var der den gang i stedet for småstuen til værelser, med hver sin dør og hvor vinduene i det ene værelset var hestedrengens, det andre bror Christians. Ingen dør var der til storstuens som der nu er, ellers er storstuen lik som den var i fordums dager. Når der var mange gjester hos oss, måtte vi også dekke spisebord der. Det var især om søndags ettermiddag, i den tid sternen var og vi ventede våre kunder nordlendingene, (de kom ofte ubudne). Jeg husker en søndagsettermiddag, der innfant ikke mindre enn 20 stykker (det var nærmest jekteskippere og styrmenn og jekterne, samt større og mindre handelsfolk). Vi måtte alltid være beredt. Det var nærmest jekteskippere og styrmenn på jekterne, samt større og mindre handelsfolk. Vi måtte alltid være beredt for traktement til dem. Mor hadde derfor alltid god forsyning av alle sorter røkede matvarer på sitt røkekammer, som lå på det øverste klærtørkeloftet på søndre side, (det ble nok senere omforandret til værelse for Lilly i hennes yngre dager). Nede i matboden var der lakserem, småsild som vi krøllet sammen, og harde poter og eddik på og ble kaldt for krøllsild, store fleskskinker, og egg (en masse) som ble anrett i flere fasonger. Store oster, og så fikk de øl, og te, til drikkende varer. Vi hadde også en tid høns, og en ku, borte ved hestestallen. Hønsene var da i et særskillet hønsehus, men hvor kuen hadde hus, kan jeg ikke riktig huske, men omsider måtte vi slutte med ku, og høns. For pigerne der ofte var innfødte i byn, likte ikke at stelle med dem. Jeg kan huske den omtalte søndag, da de 20 nordlendinger var kommet til oss, kom også Ulrik Qvale i egen person, en høvisk kultivert og dannet mann (visstnok en av Nordlands fineste familier i de dager). Far ble også nervøs ved hans ankomst den dag, husker jeg, ved tanken om det mindre dannede selskap han kom blant, men Qvale var ikke slik, det viste han ved sin opptreden like overfor våre øvrige kunder, (de andre nordlendinger). Han uttalte også til far ved sin avskjed- at aften han hadde tilbragt hadde vært ualminnelig hyggelig. Ulrik Qvales gamle far besøkte oss også de par første år far hadde forretningen (i et album Helene nu har etter mine foreldre) står så vel Ulrik Qvales fotografi som hans fars og begge fruer). Også om hverdagsaftenene besøkte nordlendingene oss, og spiste aftens med oss, når de ikke var for mange, og været var godt, ble det da dekket aftensbord ute i lysthuset, også i de deilige lyse sommernettene etter at aftensmaten var spist, gikk de gjerne rundt i haven og forsynede seg med bær av trærne. Der var i de dager en rikdom av bær i hagen, når der nu er så lite av dem, er kanskje grunnen at sjømannshjemmet og styrmannsskolens bygninger tar bort meget av solen.

Haven- men nu får jeg lyst at fortelle mer om haven og lysthuset der. Da vi kom at bo på Haugen, var den i noen lunde ens med blomsterenge, og veier at spasere i, det samme var også tilfelle i Christian og Helenes tid, men nu er der jo en del forandring ved dem. Pioner, keiserkroner, og bevende hjerter var der et flertall av- (de siste var mine yndlingsblomster,- nu ser jeg den nesten aldri mer i havene, men har dem en enkelt gang truffet at jeg har fått et lite glimt av dem, blir mitt hjerte lengselsfullt etter de dager jeg gikk mellom dem, og mange kjære minner dukker opp ved synet av dem. Når vi kom derut, kom folk fra nabolaget eller videre omkring og ville kjøpe purreløk som der var en masse av, i sær om lørdagen var der en svær trafikk av både purreløk ( til fiskesuppen) og likeså blomsterbuketter- folk der ute på Nordnes var nemlig vant til at handle med Griegs husholderske av havens grøde. Mor foreslo da at handelen kunne bli min, (men arbeidet og avplukning av salgsvarer), og likeså skulle inntekterne der av, og bli mine, – joda, jeg var fornøyd med min forretning, uaktet purreløken ga ikke store inntekter i k assen, kjøpesummen dreide seg nærmest om et og to ører for varen. Jeg holdt naturligvis konto over mine inntekter, mens jeg på samme tid fant at inntekterne ikke alene burde innflyte til meg, men de øvrige av min familie burde nyte godt av dem. Kjøpte således blått klede og gullsnorer, og broderte et vakkert (og etter den tids uttrykk), også kostbart rideteppe til begge mine brør, der av og til tok seg en ridetur på våre hester.

Far fikk og et bibelord i broderi og mor to store glassvaser som hun lenge hadde ønsket at få ( jeg erindrer også at tollbetjent Helzen som hadde vært styrmann med far på Ostindienturen da Christian og jeg var med), kom til oss på Haugen en dag på vistitt. Han fikk da se min kontolog der lød på utgifter og havens inntekter- da ristede han på hodet, og sa at bare føre utgifter av alle disse inntekterne. Bare utgifter til andre og ingen til seg selv. «Du burde nu kjøpt en fin ting til deg selv også. Du har vel gått mange skritt for å fortjene disse penger»- ja, der var jo i presenterne hele minn sommerfortjeneste gått, og vinteren som nu studer til gir hverken fortjeneste av blomster eller purreløk. Men jeg husker jeg regnede slik at jorden som mine salgsvarer kom fra, var ikke min, derfor syntes jeg far og de øvrige burde havet nytt godt av min forretning. Presentene ble litt kostbare, ettersom min fortjeneste hadde vært, og derfor gikk hele min sommerfortjeneste til dem.

Tante Grethe sværmede meget for hagen, når hun gikk på landet om sommeren til sine venner, kom hun alltid hjem med avleggere til hagen, som hun selv stakk i jorden, hvor hun syntes de best kunne passe, det store heggetreet er en av tantes avleggere, likeså kristtornet.

Vi hadde en egen hagemann som var fra Sletten eller der omkring. Han var kroket og skakk, og var at se til både av ansikt og figur, nærmest som en vanskapning, men mer trofast menneske kunne neppe finnes, flink og arbeidsom, også religiøst anlagt var han og. En tid etter jeg var kommet til Amerika og gift, fikk jeg brev fra mor hvor der lå et trykt bibelspråk fra ham, som jeg trolig tok vare på. Der sagedes at han skulle være forlovet, men det kan jeg nesten ikke tro med hans utseende. Helene havde han også mange år i sin tjeneste da hun overtok hagen. Og så var det lysthuset. Der satt jo de første stiftere av Nordnesbataljonen. Peter Larsen Gireg, Kristian Magnus Falsen (senere millitærkaptein), Balland og Krohn med flere. De var vel nærmest halvvoksne gutter den gang. Senere ved bataljonens jubileumer stoppet guttene opp ved hagegjerdet, gav salutt og hilsner. I lysthuset satt jeg da ofte om sommerdagene med mitt arbeide. En gang hadde far anmodet meg om å sy et norsk flagg til hagens flaggstang. Det var jo en hel tid før 1905, og der var jo unionen og at sy inn i det, og det var det slæmmeste av hele flagget at få allright. Jeg minnest at Christian kom inn i lysthuset til meg for å bese mitt arbeide, da var jeg så lei av det, og utbrøt» denne skittunionen skulle aldri vært til!.» Da husker jeg at Christian svarte meg: «Akk ja, jeg tenker at det ikke blir lengre tider til han går sin gang». For meget misnøye var det i Norge alt den gang.

Å lige over for Sverige, og stridighetene der, med hensyn til de norske interesser. Men jeg kom plutselig at tenke på hvilket strev jeg hadde hatt med denne unionslappen, og utbrøt «Nei, for snart må ikke forandringen bli», mente jeg, for unionen som jeg så har strevet med, må jo få vise seg en stund fra flaggstangen. Å, nu ble det slik også som jeg hadde ønsket, men om unionsflagget var utslitt da det måtte bort fra stangen i 1905 kan jeg ikke riktig avgjøre. Når jeg satt i lysthuset med mitt arbeide, ble jeg ofte underholdt av sang fra guttene i banen som stod og dreide hjulet ( de hadde navn av Hjulegutter). Et par strofer av sangene husker jeg, og vil nedskrive dem (den gang kunne jeg heldigvis høre bra). En lød slik (men bare det første vers kan jeg):

Ane Madam var en vakker småtøs. Haliv, haliv, haliv osv.

En annen sang:

Min fader han var baker og bakersønn er jeg. Min fader lagte kaker , men piker likte jeg. Hive langsomt fra land, de fagreste småtøser snart vi møte kan.

Sånn den tredje av sangene lød slik:

Mitt er nu kommet ut i Bergen, der er lastet med bayerøl og vin. Det er lastet monne være. Det er lastet på min ære. Det er lastet med bayerøl og vin.

Flere vers var det av disse, men min erindringer går ikke lenger enn til første vers.

Organist Tisjendorf som spaserede meget ut over Haugeveien og hvem vi kjente, og til dels lo en liten passiar av med, han sa en gang til mor «Nei, fru Andersen, hvor morsomt det er med sangen i reperbanen.» «Syntes de det, Herr Tisjendorf», sa mor. «De som er komponist og sanger, og guttene der inne som hoier så, og ofte synger falsk.» «Ja, jeg har hørt stemmer av flere, som jeg venter noget av i fremtiden.» Måske herr Tisjendorf har berømt riktig, en av dem, en Nordnesgutt ved navn Jæger, der havde været og arbeidet i banen sammen med bror Christian, da han begynte sin første leksjon i banen. Han reiste til Amerika, ble formann, dirigent ved de store norske sangforeninger i Chicago. Han kom her opp i 1914 med disse foreninger, reiste rundt Norges byer med dem, hvor de ga konserter og var over alt deres leder og dirigent. Jæger besøkte sin fødeby Bergen flere ganger, var da hos Christian i selskap. Han døde for to år siden, og hans navn, og berømmelse kom da i de bergenske aviser.

Utenfor huset var også to benker (grønnmalede). Hver av dem var plasserede utenfor dagligstuen og storstuens vinduer (den største av benkene ved dagligstuens vinduer ble mest benyttet). Kjente

Eldre kapteiner der tok turen utover Haugen for at se etter deres store interesse, seilskipene som ventedes inn fra sine lange reiser, stakk gjerne innom det lille grønne plankegjerdet, for at hvile seg der. Far oppdaget da gjerne deres kjente skikkelser, og gikk ut, og vips var hele benken full av gamle sjøulker, og så ble der fortalt gamle historier fra sjølivet. Mange hadde store talegaver med at belyse sine erindringer. Enkelte som gamle kaptein Angel, malede sine historier til, som man kunne tage sort på hvitt for at de var oppdiktede eller tilsatte. Da husker jeg far alltid henkastede: «Nu juger du». Der stod også en grønnmalt pumpe sønderfor gjerdet. Den gang vi kom på Haugen, måtte pigene benytte dem, men ikke så lenge etterpå fikk vi vannledningene inn. Det var nokså kostbart å få denne til Haugeveien, da avstanden var så lang fra andre huse til vårt.

I det første år etter far overtok eiendommen hadde han og sitt kontor i dagligstuen (som visstnok den unge Grieg også hadde hatt). En svær pult kjøpt med eiendommen, stod der som far benyttede. En ung kontorist kom i den tid og hjalp far med kontorforretninger, for far hadde nok med at fare rundt på alle skipe og jekter og anbefale seg som den nye eier (og meget energisk var han og til sin belønning på den måte at forretningen gikk fremad). Den forrige eier Grieg, hadde hatt så langt sykeleie, at forretningen av den grunn var meget forsømt. Christian gikk til første og visstnok det annet år og (efter far hadde overtaget forretning) på Latinskole. Han skulle i grunnen studere teologi, og bli prest, det var hans eget ønske, (og hans lærere mente han var meget oppvakt, og energisk- der måtte blive någet noe mer enn alminnelig av ham), men just ved det tidspunkt fikk far det store ønske om at Christian kunne bli hans hjelp og overtager av reperbanen. Far mente også at hans evne og hans virksomme natur kunne komme til sin rett også som repslager og Christian blir enig i dette, måtte lære at spinne og alt var der med måtte utlæres. Christian innlemmedes i forretningen, ble der innrettet et lite kontor først i banen med vinduene rundt mot Haugen. Dette er fremdeles visstnok nu som vaskerom. Haveværelese hadde far og mor til soveværelse. Der var den gang ingen dør ut til hagen, men et par vinduer. Henrik lå i den første tid i Christian sitt værelse og jeg hadde det lille værelse hvor ingen nu har. Der ligger det kjøkkenet. Løytnant Falsen med familie leide da øverste etasje, han var venn til Grieg (og var den samme som gutt var med at stifte bataljonen). Falsen flyttede da bort ved høsten, og da blir Krossalen ledig, som jeg fikk til værelse. De andre to værelser ovenpå ble utleiet til fru Haugland som var ukjent da hun flyttede inn hos oss, men ble en kjær og utmerket venninne av oss alle der ute, og bodde i flere år hos oss. Da hun flyttede overtok vi selv hele huset (værelset og til kjøkkener husker jeg Magnus Johannessen kom til Bergen med sin kone og en datter av ham, skolesmåpike) hadde da losjert hos oss i to år og grunnet dette ville Magnus J med kone få sitt losji på Haugen, og hadde sendt skriftlig forespørsel på forhånd. Der ble da ordnet med nattelosji for dem ved at den store sofaen som nå står hos Helen i storstuen, og som ved far og mors død gikk over til Helene og Christian, stod den gang i dagligstuen, eller nu spiseværelset kallet. Så i denne fikk de nattherberge i åtte netter. Jeg gikk i sær med hans kone, og viste henne byens severdigheter (det var forresten min jobb at gå omkring med skipperfruer, og nordlandsfruer, eller frøkener, og vise dem alt hva Bergen by kunne vise fram av severdigheter). Jeg likte det, ung som jeg var den gang, og far sa alltid til meg da, å gjør du litt for forretningenes fremgang du også. Magnus Johannessens var meget glad i oss, men han var og av den sort som ville ha varene mye tidligere enn andre kunder. Jeg husker far sa, det fikk nu gå slik siden han ga stor leveranse og alltid betalte korrekt. Hans datter Marie losjerede i tre år hos oss. Hun kom til oss i 12-årsalderen for at gå i skole, hun hadde vært bortsendt før hun kom til oss, for at gå på skole i Kristiansund hos en onkel av seg, men rømte fra dem hjem til foreldrene igjen (men Magnus ville ikke vite av noe tøv), så skrev han brev til far og ba hun måtte få komme på Haugen, fortalte også om hennes opphold hos onkelen, og lærede oss på at noe lignende kanskje hun ville finne på hos oss, men da sa far og mor vi måtte være bestemte overfor henne. Han stolte fullt og fast på dem og deres handling ovenfor henne. Der ble meget trouble. Hun forklarede straks hun kom til oss, at neste gang Vesteraalen dro (Dampskipet der gikk innom Stamsund), skulle hun tilbake med den, vi talte ikke imot dette- men var den hele tid bestemt på at noget måtte gjøres den dag Vesterålen skulle av sted, for å forhindre hennes reise hjem. Ja da, lykken var god, det var Anne piges fødselsdag, og der skulle vi inn å holde fødselsdag om ettermiddagen med sjokolade og tebrød til traktement (og klokken 7 aften skulle Vesterålen av sted). Jeg husker hun på veien innover sa til mor «Vi må komme hjem tidlig, for Vesterålen går kl. 7. Du vet jeg skal reise med den». Mor mente det var lenge til den tid. Alle av oss var underrettet om, vi måtte gjøre mest mulig underholdning til klokken ble over syv. Henrik for i faget og gjorde all slags ablegøyer, så Marie lo så tårene kom frem. Anne pige fødselsdagsbarnet kledte seg ut. Annes lille ur var kommet ut i kjøkkenet for at ikke Marie skulle observere tiden. Alle foranstaltninger var gjort for å forhindre Maries avreise med Vesterålen. Da vi kom hjem ved halv åtte- tiden huskede Marie plutselig på sin reise, og sa fortvilet «Da jeg som har pakket kisten min også (den stod ferdigpakket ved kjølen, støvler, dukker, alt om hinanden- den stod i et av kammersene på Krossalen og pakningen hadde hun foretatt alene mens vi var nede i dagligstuen etter middag). Hun var selv med å pakke det ut, og fikk hengt opp kjolene. Og da mor kjærlig gikk bort og klappet henne på kinnet og sa kjærlig god natt, gjorde hun det samme med mor. Hun delte værelse med meg, og la seg rolig den aftenen og senere hørte vi aldri et ord om at hun ville reise hjem, og da hennes foreldre reiste hjemover, anmodet hun dem ikke om at få være med. Da de tre år var gått og hun skulle hjem for at gå for presten (til konfirmasjonen) var hun meget fortvilet over at skulle reise. I sær var det mor hun hadde vondt for at skilles med. Hennes far skrev også at da hun kom hjem, ville hun til Bergen igjen. Johannessens familie var svært til at vinde i lotteri, alltid var de heldig at vinne, ja, anså de som en selvsagt ting at de skulle ha lykken med seg framfor andre forsøkende. Marie vant mens hun var i Bergen, i handverkerforeningens lotteritrekning, et piano verdt tusen kroner. Vi trodde da Marie skulle ta undervisning i musikk i anledning dette, men faren sa det skulle selges å gjøres om til penger. Da Marie var draget fikk jeg en annen losjerende med meg på Krossalene. Christine Pedersen fra Nordland (Balstud het stedet). Hennes far handlet og med far, men kan jeg ikke huske han var någet i byn og hos oss. Derimot hadde han to sønner som representerte han hos oss. Den eldste het Jacob, han var gift, en stillferdig og beskjeden mann, den yngre het Jørgen, var ugift og var riktig en viktigper syntes jeg. En eldre søster hadde de også somme tider med, (meget pen og elskverdig).  Christine bodde sikkert halvannet år hos oss. Hun fikk på skole, og leste forskjellig her opp. Hun var en mild og kjekk dame og vi kom meget godt overens. Hun reiste hjem en tid før jeg reiste til Amerika for at gifte meg. Jeg fikk bryllupsgave hos henne (jeg vet at begge søstrene Pederesen er død for lenge siden), men om brødrene lever, kjenner jeg ikke til.

Mortensen som var kontorist hos Ulrik Qvale, likte vi svært godt. Han kom hver sommer til oss og handlet for Qvale. Han ble gift med Ulrik Qvales guvernante og begynte visstnok egen forretning senere. Øvergård het en nordlending som kom til oss atskillig, men hvilket sted han hørte til der oppe kan jeg ikke huske (Kvaløyen). Så var der en ved navn Holmen. Han var en dannet mann. Han hadde en svakhet (enten kleisede, eller snublede eller stammete han), nok er det han var uheldig hver gang han åpede sin munn. En søndag skulle vi for Holmens skyld ha en kjøretur i Napoleonsvognen. Min kusine Hanne Hauge (Borghild Eides mor) og jeg satt på første sete, så kom Holmen og bror Christian på det annet sete. Hestedrengen og Henrik satt på kuskesetet. Hver gang Holmen åpnet sin røst, brøt vi to damer ut i en svær latter. Henrik der forstod situasjonen (altså hva våres latter gjaldt) satt derfor stadig vendt mot oss fra kuskesetet med truende ansiktsuttrykk og gebreder, ja, en gang hadde han enda hestepisken mot oss- Henrik hjalp at have forretninger, mens vi var med at nedbyde den, for hadde Holmen fått inntrykk av hva vi lo av, hadde han naturligvis følt seg krenket og gjerne forlatt forretningen. Holmen var fra Bodø. En het Greger, hvilket sted han hørte til ved jeg ikke, men nordlending var han da (vissnok Kvaløen han og), bodde visstnok av og til hos oss når han var i Bergen. En søndag han var hos oss, var bestemmelsen at Christian og Henrik med noen venner av seg skullet ta en heldagsutflukt, og skulle Greger være med de, men i siste øyeblikk bestemte hans seg for at bli hjemme på Haugen. Om ettermiddagen gikk Hanne Hauge og jeg en tur, (og bestemmelsen var at vår tur skulle gå over Nygård). Alt inne i klosteret ble vi var , han kom etter oss (Greger), innhentede oss, og ville slå følge, (Den tid arbeidet man på vossebanen. Ute ved Florida var en gravet til vossebanen). Greger foreslo da vi skulle gå der inn for at vise oss, der var jo bekmørkt og intet at se, så vi kom snart ut derfra. Jeg var den gang hemmelig forlovet med Olaf, der da oppholdt seg i Lillesand. Skriver til Olaf og fortalte blant annet om søndagens begivenhet, at vi hadde vært i tunnelen. Fikk et brev fra Olav over at han var rasende over at jeg hadde vært inne i den mørke tunnelen med Greger (ja, min kusine hadde jo også vært med denne, så jeg hadde jo ikke vært alene med han). Forresten så skrev jeg tilbake til Olav og sa: Jeg interesserede meg ikke det ringeste for Greger, likte ham ikke en gang, og det var Greger som foreslo at gå i tunnelen, ikke mitt, og så ble jo alt vel og bra. Jeg husker en nordlending, en middelaldrene mann der var gift og visst av god famille. Han het Arent Arentsen (undres på om det ikke var et sted i Lofoten han hørte til). Han kom og handlede med far, hans far hadde handlet med kjøpmann Peter Mohn, da tante var hos dem (Tilføyd senere: Henrik Arentsen var fra Sørvågen). Hun kjente alle Arent Arentsens søstre. Den yngste av dem Augusta kom også til oss på Haugen. Der losjerede også en skolegutt hos oss, i den siste tid da Marie Johannessen var ho oss, han het Andreas Qvale, hans far var fetter til Ulrik Qvale. Far hadde ikke hatt dem til kunder, men de hadde hørt oss omtalt, (av de vi før hadde hatt til losjerende hos oss, og fått vite, at de hadde likt seg så godt hos oss). Far svarede dem først med et nei, og fortalte at han kun hadde gjort denne tjeneste for sine beste kunder. Da kom der skrivelse fra Andreas mor, at de ville gjerne ville bli fars kunde i fall de kunne få sn gutt at bo på Haugen.- Ja, da så gikk det i orden. Andreas var hos oss i to år. Christian leste leksjonen med ham (han var ikke videre flink av seg), så bare dette at C. hjalp ham med leksjoner var en stor fordel for dem. Og venner fikk både Marie og ham, blant annet også kontorsjef Mathisens barn, Karen og Thomas, som ferdedes meget i vårt hus, og var jevnaldrene med Andreas og Marie. Mathisen som hadde vært kommandørkaptein, skaffet også far arbeid fra det bergenske dampskibsselskap.

Men nu har jeg helt glemt at fortelle at vi også i hestenes tid på Haugen hadde kan og slede. Tror kanen var til fire personer, – sleden var en høyslede uten jern under. Når vi skulle på kanetur, og var for mange personer til hva kanen kunne frakte og plass, tok vi sleden til hjel av resten. (Skulle det være lange turer kunne ikke sleden være med. Da leide vi eller lånte en kane.) Men jammen var det moro at få plass i sleden, om ikke alltid just så behagelig. Den glede gjerne ned på et ulendt terreng, og det hendte vi dro av, husker så godt en gang vi benyttede sleden, og vår hestedreng som bodde hos oss, og skulle styre hest og slede (han var fra Sunnfjord), da sa, da vi riktig var kommet i gang, og alt gikk utmerket «Nei, nu setje vi, som vi setje i so- faen», før hans lovende ord var uttalt, bunns der var vi ned i en holk- og utav sleden jeg minnes ikke at noen slags uhell skjedde ved disse ufrivillige fall. Derimot husker jeg det foransagte med meget munterhet. Vi var jo også kledt som bylter- så det var ikke så lige til at komme opp uten at drage ovennevnte fartøy.

En båt hadde vi som lå nede i nøstet (som eksistrerer som før) nu ved badehuset. Den tok vi av og til landturer til vanns i, helst til Florvåg når vi skulle ha heledagsturer, men også til Nygårdsviken. Begge steder var der meget landligt på den tid. En søndag dro vi til Florvåg (venner av Christian og Henrik samt venninner av meg var med). Vi hadde middagsmat med oss i overflødighet alle sammen. Roede der ut, og fikk leie, eller låne skolehuset der, ikke det som nu er (et lite hus som en bonde leide ut til skolehus). Efter en meget vellykket dag, kom mannen og skulle ha sin avklaring, vi stod da reiseferdig- bonden studerede svært på hva han skulle begjære i leie for disse mange mennesker (han var sikkert ikke vant til at have landturister i sitt hus). Omsider uttalte han da, at siden vi var så stor pøbel syntes han ikke at han kunne begjære oss så liten leie. En ung mann ved navn Knutsen (brødrenes bekjentskap) en av deltagerne i landturen (han er nu i Amerika i fall han er i livet) reiste seg da i positur og sa til mannen, pøbel kaller de oss for, dette kan bli dem et dyrt ord. «Å nei», sa bonden, «eg meinte det ikkje slik. I har været nokken fine folk den heile dag, I har vore i mitt hus, nei vær ikkje sint, I skal få det billig.» Og det fikk vi også! Vi fikk anledning at tro han tenkte vi ville gå til rettergang for hans uttalelse av pøbelnavnet han hadde givet oss.

Jeg får også gi en liten skildring av turistenes besøk på Haugen i de første par år etter vi var kommet der ut. I 1876 til 1877 husker jeg best, da hadde vi et par morsomme historier med dem der ute. Den tid var også turisttrafikken i sin begynnelse, turistene holdt seg mest i den tid i byn, og nærmeste omegn. Der var jo ingen jernbane, biler eller elektriske trikker den gang. Ville de drage til trakter som nu turistene husger at drage til, måtte de sjøveien med dampbåt (ikke store kjempebåter som nu er, som går inn fjordene), helst små, ofte med ubekvem liggeplass, derfor tok gjerne turistene inn på hotell i byn, ble værenede der i lengre tid, og tok turer i byes nærhet, hvor der overalt den tid var meget landlig. Haugen var således et yndet sted for dem. Husker jeg hadde vært inne i byn i ærend- kom just forbi veien der gikk til observatoriet  da en turist, (en ung mann), ville opp over der, da han oppdaget meg gikk han tilbake, og henimot meg, sa da mens han pekte mot observatoriet «God pike, gå inn der meg»- Jeg forstod straks hans mening og følte meg høyst indignert og sendte ham et ergerlig blikk, der virkede, så han gikk fra meg, og den vei til observatoriet han først var gått inn fra- jeg derimot gikk inn i banemulen, der stod Christian og spann med hamp og lin. Jeg fortalte ham straks det som hadde skjedd og foreslo han skulle følge meg til gatedøren i haugehuset, og vi to oppstilte oss der, når turisten måtte tilbake over Haugeveien, og ned Haugebakken, den eneste vei han kunne komme- (han skulle få vite hvem han hadde sjenert, når han fikk se meg stå i det fornemme hus i gatedøren med en herre ved min side.) Bror Christian der alltid var snill mot meg, innvilget også i denne min bønn, men mente at han måtte få hampen av linet, og punse seg litt opp i fall det skulle gjøre inntrykk på turisten- da med et fikk vi se han gå ned observatorieveien, der var ikke tid at skifte, for vi stillede oss begge i gatedøren. Joda, der kom turisten, så mot gatedøren, så damen han hadde sjeneret, samt en herre ved hennes side kledt i arbeidsklær og hamp om livet, der begge to ga ham truende blikke, og truede ad ham med hver sin hand. Både Christian og jeg mente turisten så flau ut etter dette angrep, men om det hadde gjort den virkning vi hadde tenkt tviler jeg meget på, han gikk da ned Haugebakken og utover Hvalen, som de aller fleste turister i de dager pleide at gå.

Så var der en ditto historie om en dameturist (som nok foregikk i samme sommer som den forrige). En formiddag kom vår tjenestepike inn i dagligstuen hvor jeg satt og sydde, og berettede at under trærne på marken ved Privatveien en dame som man kunne anta var død (ved Privatveien var der som før ingen port som stengte inngangen, så hvem som helst kunne spasere der inn). Vi gikk begge ut av huset, og betraktede damen fra avstand. – Ingen av oss hadde mot til at trede nærmere. Da kom mor til, hun gikk bort til damen der da reiste seg opp og begynte en ivrig tale på engelsk, som ingen av oss kunne forstå, men heldigvis kom far just fra børsen. Han tok da til at eksaminere damen. Hun var engelsk turist, bodde på Holts hotell i Veiten (som nedbrente i 1916). Hadde vært sykelig, fått av doktoren det råd at reise til Norge, hvile seg i frisk luft. Folk i hotellet hadde anbefalt Haugen, så havde hun funnet dette deilige sted, skulle bare oppholde seg i Bergen i 14 dager, da skulle hjemreisen skje. Hadde nu tenkt seg at ligge i hvilende stilling, og med lukkede øyne, under disse trær i 14 dager. Ville komme her hit i morgen, bli liggende til 12-tiden, gå så på hotellet og spise middag, komme tilbake ved tretiden, og bli liggende til 7-tiden. Spurte far om någet var hindrende for dette hennes program. Neida, far ga tillatelse til programmet og vi ville rundt at se henne, talte med henne og var hun inne at fikk bese våre væreleser, men ellers besværede hun oss ikke det minste. Takkede for seg da hun lå siste gang under trærne, og var ganske beveget da hun sa oss farvel. Merkelig nok må Bergen ha været i solskinnshumør i de fjorten dager, for vi så henne stadig under privatveiens trær (for hadde det regnet, hadde hun jo ikke kunnet benytte seg av en hvilende stilling på marken).

En dag jeg minnes, jeg satt ved middagsbordet, omtrent i samme tidsrom som de før omtalte turisthistoriene foregikk, ble vi oppskaket ved at se et forferdelig ansikt utenfor trykke seg mot det ene dagligstuevinduets glass, deretter mot det andre, og beskuede oss alle i værelset. Far og bror Christian løp ut for å se hva dette var, da hadde vedkommende forlatt dagligstuens vinduer, og prøvde å kikke inn disse vinduer i storstuen på samme vis som i dagligstuens vinduer, da far og Christian kom bort til ham, så de straks at det var en turist (middelaldrende mann). Men hvor han så litt forferdelig, lik en morrianer) og med et svært skjegg, der hadde fått vokse i lange tider uberørt. Han ble lykkelig, da han hørte far og Christian kunne tale engelsk. Han fortalte da at han draget rundt på fjellene i flere måneder (vesentlig nok inn i Hardanger), lagt på sætre, og hvor han ellers kunne få soveplass og hvile seg. Norge var vidunderlig sa ham. Det ante meg at far inviterte ham inn i storstuen, som han også fikk bese innvendig fra, og ikke bare gjennom rutene. Far trakterede endog med vin der inne. Far og Christian hadde forståelse av at han var dannet mann, men visstnok var av den sort, som helst ville drage alene på sine turer, og være fri allslags hotelliv (forresten var hotell-livet den gang i miniatyr). Ingen jernbaner etc. som jeg for før har omtalt (Vossebanens bevilgelse husker jeg vi fikk den sommeren vi var flyttet på Haugen.) Far kom hjem fra børsen og sa at det blir stor fest i aften i byn, da Vossebanen er bevilget- joda om aften illumineredes fra vinduene fra de fleste av byens huse- vesentlig i Strandgatens forretningshuse. I Haugehuset ble også illumineret. Flagging, og diverse foranstaltninger var jo også til stede. Stasklær så ut at feste i byens gater (lik 17nde mai). Herlig vær, stemningen stor, husker jeg

Mange skipskapteiner hadde vi og besøk av, der tok tauverk til sine skiper, det var da især fremmede kapteiner. En del var Sørlandet, Lillesand, Arendal, Grimstad, også fra Farsund, Flekkefjord og Mandal. Det var da i seilskutenes tid. Men en vinter i 1877, tenker jeg det var, kom en hel del havarister til Bergen. Tyskere, dansker, svensker. Det hadde den vinteren vært et orkanaktig vær i Nordsjøen, og flere forliste, men de som reddet seg kom inn til Bergen i en nokså forkommen tilstand, især behøvde de meget tauverk. Far var om seg og fikk mange bestillinger, og så kom de likesom nordlendingene og gjestede oss. Jeg husker vi en aften hadde invitert seks kapteiner, to prøyssere, en tysk, tre dansker. En stund efter aftensmaten foreslo en av dem at det hadde vært moro at få danse- vi hadde den gang intet piano, men en stor gutt fra banen kunne spille dansemelodier på handorgel. Han ga tonene an, og tante Grethe der ikke den gang var riktig fri sin gikt (men kunne tre gulvet måtte være en av damene. Jeg var naturligvis selvsagt og ble nesten spreng. Ellers dansede også herrene med hverandre, og Christian var ikke den som holdt seg tilbake, så der ble meget moro. Det var også et ektepar tyskere som kom til oss. De var også kunder. Jeg husker en regnfull og trist dag (i januar måned), de skulle være hos oss til middag, og aftens, mannen hadde forretninger at utføre i byn, og likeså var det med far. Vi damer, den tyske frue, mor og jeg, tilbrakte da ettermiddagen hjemme, og oppholdt oss i dagligstuen. Fruen kunne ikke norsk, og mor ikke tyrsk. Jeg var ikke videre i det tyske språk heller, uaktet av at jeg hadde lært litt av de på skolen. Mor, og den tyske frue, satt da for det meste å smilede og nikkede til hinanden. Situasjonen ble til slutt pinlig med at bare sitte å nikke. Da sa mor til meg «Men Hanne, su som har lest tysk, kunne nu visst tale litt med fruen». Jeg forstod selv at dette var visst nødvendig, siden situasjonen ble så uholdbar med bare smil og nikking. Jeg studerede da på hvilket emne jeg skulle tage fatt på, og fant da ut som man vanlig pleier (værlaget). Da de just hadde vært tordnesvær om natten, skulle jo dette omtales, og var jeg kommet til tordenværet-donnerswetter- da mor plutselig utbrøt «Jeg tror du banner, Hanne» Jeg ble som lamslått av dette utbrudd av mor, og kunne ikke komme i tale igjen, da plutselig som reddende engler kom kapteinen og far inn av døren, hvor jeg pustede lett, ikke minst jeg, men og mor og den tyske fruen. Så (nu var der talsmenn nok i kapteinen og far) (og smil og nikk kunne modereres i betydelig grad). Jeg hadde fått nok av tordenværet, så jeg fant at kunne ha en god samvittighet til at forholde meg rolig.

Jeg fortalte far at en banegutt spillede handorgel for kapteinene, så de fikk danse, men visstnok bare et års tid etter dette, kjøpte onkel Johan Campbell på en auksjon et eldre piano. Og så ble der anledning for Henrik og meg å ta informasjon i musikk, og dette fikk nordlendingene nyte godt av. Min venninne fra ungdommen av, Kari Eilertsen, var meget flink at musisere, så vel sang som dansemusikk, så stor underholdning hadde både vi selv og nordlendingene, som ofte ui yngre dager var hos oss.

Nu har jeg at omtale en kjent og kjær mann som døde to dager før far i 1910. Det var Olavs bror, Helene og min svoger, kaptein Christen Flack, en kjekk, pen og livlig ung mann var han den første gang vi møttes. Møtet ble slik at far fikk vite på en av sine vandringer om bord i en av sine seglskuter at nu var der kommet inn på Vågen et skip med navn Caspari, det skulle være hjemmehørende i Lillesand eller Arendal. Joda, der ble overraskelse, kapteinen presenterte seg som en sønn av fars kusine, Johanne Flack fra Lillesand. Far hadde i en yngre alder vært hos dem, den gang eide Christen Flacks far et sagbruk ved Flackvannet. Husker så godt da far kom hjem ved middagstider på Haugen med Christen, ble vi alle så glad, den eneste sorg mor hadde ved dette møtet, var at hun ikke kunne traktere ham (Christen) med annet til middag enn levende paler og fiskesuppe, som just var ferdig da at serveres. Men jeg minnes også at mor var ute i kjøkkenet for at destillere suppen men en ekstra forsyning av rømme. Og jeg husker også at Christen uttalte, at slik en utmerket rett hadde han ikke kjent siden han sist var på landjorden (nei, med seilskipet vanket det nok ikke overflødighet av gode fiskeretter). Han ble liggende i 14 dager i Bergen med sitt skip, var især oppe hos oss på Haugen hver aften i den tid. I de deilige lyse sommeraftener satt vi på benken utenfor. Mine brødre, (venner av dem og venniner av meg) som var av og til med. Vi passierede og sang meget (der var jo ingen naboer eller gjenboere den gang, så vi var meget usjenert). Husker vi sang Klara Stjerna, som just i de dager var veldig på mote. Og kjøreturer hadde vi mange av, for Christen måtte få bese alt hva der av interesse kunne besees i Bergen. Haan var jo ingen allminnelig kaptein, men en kjær slektning der brakte vårt slektskap nærmere. Henrik ville han ha med seg hjem til Lillesand, for skipet skulle hjemover fra Bergen. Hans forlovde var da Augusta Jensen (Helenes søster) der var hjemme hos sine foreldre i Østergate, gamle Johan Jensen i Arendal, og Christens far, Daniel Flack far familie (måske fettere eller någe slikt). Henrik ble med til Lillesand, hadde det utmerket der. Året deretter kom Olavs mor, hans bror Jacob, og Christens forlovde, Augusta Jensen, opp til Bergen for at besøke oss, da ville Olavs mor at jeg skulle følge med dem på et besøk til Lillesand. Der ble jeg først hemmelig forelsket i min kjære Olav, og var jeg senere flere turer derover i vår forelskelses tid, efter at forlovelsen var offentlig. Så hendte det en gang at bror Christian skulle et ærend til Kristiansand (da oppholdt jeg meg i Lillesand på et av mine besøk der). Christian fikk da lyst siden han var så nær Lillesand,  å avlegge Flack og meg et visitt- dro så av sted med en av de små dampbåte som gikk mellom Kristiansand og Arendal (måske med båten der Mæland var kaptein på). Vi pleide gjerne tage oss turer med Mælands båt. Hans frue var jo kusine av Helene. Godt kjente var vi med dem og Mæland var en meget pen og elskverdig mann, der gjerne ville skipe oss videre, og gjerne kostede av litt på billetten når det var oss. Jeg minnes det var en lørdag når Christian kom til Lillesand, hadde ikke anledning at bli lenger tid der enn til mandag. Tirsdags morgen skulle han av sted til Bergen igjen. Hos Flacks blev der da straks gjort anstalter til en ekstra landtur, visstnok til (skulle) i anledning Christians opphold der. På samme tid ble der sendt bud til Helene (Arendal), der jo var i kusinens alder og venninne av K. (og familie med dem alle) om at komme til Lillesand og være med på landturen. Hun kom. (En del av Olaf og Cristians venner var også deltagende i turen, der forløp utmerket). Den neste dag ble det bestemt at vi fire, Olav, Karen, Helene og jeg, skulle følge Christian til Kristiansand, så på den måte at vi tok landeveien fra Lillesand til Kristiansand (spaserede altså). Husker at det var en deilig tur. På denne tur til Kristiansand ble Helene hemmelig forlovet med Christian. Hun kom senere opp til Bergen og besøkte oss, ble da kjent med far og mor, Haugen og alt hva der i var. De var ikke så lenge forlovet som Olav og jeg, og ikke så lenge blir det før hun blir husfrue på Haugen, nummer to. Christian og Helene bodde først ovenpå i Haugehuset, men når Christian overtok forretningen, flyttet de nedenunder og far og mor opp. Da far og mor døde, overtok de jo hele huset. Ja, dette ble slutten på Christen Flacks besøk i Bergen, hvor han jo egentlig kom for å gjøre forretninger med sitt skip, også restaurere det gamle tauverk, eller heller få ny forsyning av det. Men på samme tid fikk han også anledning (naturligvis ubevisst) at spleise de gamle ættefolk sammen fra sør- og vestlandet. Så om han ikke før hadde en fremifra plass blant de mange kunder, kapteiner og nordlendinger som kom på Haugen.

Erna ville også gjerne vite litt om selskapslivet på Haugen, eller nærmest om søllvbryllupet til hennes foreldre. På formiddagsvisitten var jeg ikke, så den vet jeg ikke någet om.Christian og Helene hadde nok tenkt seg at det var sikrest det ble som ved Christen og Augusta Flack. Sølvbryllup ville nemlig ikke ha noen av de innbundne til aftens, på visitt, de mente at formiddagsvisittene da kunne bli for tallrike) Men da dine foreldre hadde anmodet avisene om at ikke innta noen beretning om deres sølvbryllup, ble dette etterkommet dere, og således ble det passelig av dem. Så jeg husker din far mente etterpå det var ergerlig at ikke vi søsknene var il stede ved visitten om formiddagen. Far, og mor var jo begge død, året før dine foreldres sølvbryllupet, så savnet av dem hadde vi friskt i minnet. Fem år før dine foreldres sølvbryllup, hadde far og mor hatt gullbryllup, og de var da begge kjekke og friske. Deres dag var da kommet i morgenavisen, så der ble et svært innrykk av visitter. (Tross de hadde håpet at mins mulig skulle få greie på det), men til middag ved seks-tiden, tenker jeg det var, hadde vi det som alltid storartet og koselig, og naturligvis mer enn alminnelig festlig ved en sølvfest. Jeg husker vi spiste på storsalen, som vi jo alltid pleide ved store anledninger). Tante Grethe og Alfhilds far Lauritz Campbell, de to eldste gjester var til stede da ved dine foreldres sølvbryllup. Da, Olav og jeg to år efter feirede vårt sølvbryllup, var tante så dårlig hun ikke kunne innfinne seg hos oss, og Lauritz Campbell var visstnok de samme. De begge levde kun i kort tid etter vår dag. Onkel Didrik og tante Thea var der, og var begge kjekke den tid, deres børn og svigerbørn var der alle (ja, vet ikke om Øyvind og Hilda var kommet fra Larsnes, Ålesund den gang), men alle de øvrige var der. Så var Hanne Eide med sine børn der. Mastens, Erika Frøland (Klubben), Eides, Skjeldrups, Tingvolds naturligvis husker Clausen var der, og hadde forfattet et dikt til din far, som han sa opp ved bordet. Ja, der var nok flere jeg ikke just kan komme på, men la meg ikke glemme August, Lilly, og lille Christian som da visstnok var en åtte måneder, og var som jeg minnes til stede en liten stund ved bordet og (Hans skål ble drukket under jubel, husker jeg) Fra Arendal kom der nok ingen- Christen Flack var jo død året forut, to dager før fars død, så Augusta stakkar var ikke opplagt, og vel småpikerne ikke heller, om Helga var der kan jeg ikke huske- der var mange sanger og mange taler og megen hygge. Der ble den gang ved bordet leste opp et dikt av det gamle hus (det gamle hjem på Haugen) av din tante (forfatterinnen Haanne Flack) og dette har jeg innskrevet i min bok hvor jeg har mine andre dikte nedskrevet. Tenker det kunne passe ved denne anledning, hvor det gamle hus og hjem får sin historie. Og ikke minst da dette dikt var tilegnet dine foreldre på deres sølvbryllupsdag. Som du jo også får vide det lille jeg erindrer av den.  Vil altså nedskrive dikte på den neste side.

Ved Christian og Helenes sølvbryllup, forfattet og opplest ved festbordet av Hanne

Et minnedikt om det gamle hjem

Mange blir minnet og mange blir talt for

På sådan en høytidsdag

Men jeg vil tale om hjemmet, det kjære

Som huser oss under sitt tag.

Hjemmet det kjære,

Så rikt på minner

Fra barndommens dage og ungdommens år

Krossalens utsyn når fjordene blåner

Minner om haven med sneklokkers vår

Minner så glade på stuen og salen

Sammen med dem som ga hjemmet dets glans

Nu er de borte, men minnene har vi

Bundet om dem til den smukkeste kans

Hjemmet på Haugen har gjerne sett gjester

Minnene dveler da ofte på fester

Fortiden bød!

Sølvfest og gullfest i aftens glød.

Hjertet og husrom bød de som er borte

Likeså dem som i aften innbød

Årene svinder og tiden går

Nu er der atter sølvfest i hjemme

Huset står pyntet i høytids grud

Føler seg feststemt med brudgom og brud

I som om hjemmet det gamle

I som i aften feststemning spreder

Rundt i de gamle og kjære sale

Derfor mitt ønske og derfor min tale

Brudgom og brud, gid I glade må leve

Til gullfestens dag i det gamle rede.