Buena har huset flere generasjoner Sperrevik. Først bodde Helena og Lauritz der med sine 7 barn, og da Alfred overtok gården i 1947 hadde nok en stor søskenflokk sitt barndomshjem på Buena. Vigdis forteller i dette innlegget om hverdagslivet i det lille gårdshuset og alle som bodde der.
Huset ble bygget i 1915. Det var 32 Kvm grunnflate og vi hadde innlagt vann, men bare kaldt. Dobbel utedo oppe med hønsehuset. I kjelleren var det støpt gulv. Der var en stor jerngryte som ble brukt til klesvask. Vi fyrte i en lav ovn med mange ringer oppå, og satte gryten oppå der igjen. Det var vanlig å vaske klær en dag i uken. Det ble brukt vaskebrett til å skrubbe tøyet med. Hele dagen gikk med til storvasken. I 1958 fikk vi vaskemaskin og det var stor stas! Det var en Evalett. Midt i maskinen var det en hendel som gikk frem og tilbake. Ville klærne bli ren? Ville det ikke heller være best å gjøre det på gamlemåten? Helena kjøpte ikke vaskemaskin, hun stolte ikke på at det ville ville bli rent. Vi kunne sveive klærne gjennom en presse så de ble lettere når vi skulle skylle de i stampen med kaldt vatn. Helt fantastisk, syntes vi. Vi brukte også å varme vann i vaskemaskinen. Vi stod oppå sluken og såpet oss inn. Etterpå spylte vi av oss med det varme vannet i maskinen.
Inne i kjelleren hadde vi vinterlagring av grønnsaker som ble dyrket på Buena. Mot ytterveggen hadde bestefar (Lauritz) en arbeidsbenk.
Kjelleren ble også brukt til å skyte griser og sauer i. Etter de var skutt, tappet Alfred blodet av dyrene. Blodet ble tatt godt vare på, og Vigdis måtte sammen med Helena (bestemor) røre i blodet så det ikke levert seg. Det luktet ekkelt jern av blodet og det luktet forferdelig da de åpnet skrotten og innvollene ble tatt ut! Alfred tok innvollene og gravde de ned. Helena laget blodpannekaker og blodpudding. Blodpuddingen skar de opp i skiver og hadde smør og sirup på. Etter at grisene var skutt, ble det helt kokende vann på dyret og så måtte alle hårene (bustene) skrapes av.L eif Harald og Alf Gunnar ble satt til det arbeidet sammen med Alfred. I begynnelsen av 1960-årene ble det bestemt at det skulle lages bad i kjelleren. Det ble støpt såle og veggene kom opp. Inn kom en stor fryseboks, ikke bad…
Alfred hadde skutt så mye hjort i Nygården, oppe i Haugane våre. Da han ikke hadde løyve til å skyte så mye hjort, ble det i nattens mulm og mørke partert og havnet i fryseboksen med merkelappen “Kanin”.
Den store gryten i kjelleren ble også brukt til å forvelle grisemat i. Alle grønnsaker som var deformert og hadde feil størrelse ble kokt der.
Første etasje bestod av stue på 16kvm, kjøkken på 10kvm, spisskammer på 2kvm(under trappen til lemmen) og så var det gangen på 4kvm. Der gikk trappen opp til utelemmen. Trappen var malt grå og var veldig glatt. Vi gikk ofte med tjukke sokker og ofte sklei vi i trappene. Vi unger hadde også en konkurranse om hvem som kunne skli fortest på magen ned trappene, eller vi satt på rumpen og sklei ned. Under nederste delen av trappen hadde vi et pitte lite skap som vi kalte oljeskapet. Der hadde vi beksømstøvlene og vinterskoene våre. Det luktet alltid skosmurning der. Oppe på utelemmen gikk vi inn på Kottet. Et lite kott med takluke som hadde plass til en seng og et skatoll. Til å begynne med bodde onkel Ricard der til han giftet seg med Nelli og flyttet ut i 1947 . Da ble det Vigdis sitt kott, og hun bodde der til 1967, da hun giftet seg med Kurt Nordvik. Deretter flyttet Leif Harald inn. Etter at han giftet seg med Mette Møgster, arvet Nils Torbjørn kottet.
På utelemmen hadde vi en bøtte som vi tisset i, sånn at vi slapp å gå helt opp på utedoen. Der hadde vi også kister med klær i, og et skap med sengeklær. Inne på lemmen bodde mor og far. Alfred delte av av lemmen, slik at Leif Harald og Alf Gunner kunne få hver sin køyeseng etter hverandre. Nils Torbjørn sov inne hos mor og far.
Inntil 1950 sov Lina og Lauritz i stuen. Da var tilbygget ferdig, så de flyttet inn der.
I første etasje var det enkelt gulv uten isolasjon, så det var gulvkaldt der. Vi hadde filleryer på gulvet som tante Sine hadde vevd (Helena sin søster). Vi satt og klippet opp gamle klær som vi rullet sammen til store baller og bar de opp til tante Sina (Nilsine Søvik). Så vevde hun. Hun hadde veven sin i kjelleren i huset sitt på Haugane. I stuen vår hadde vi en sort vedovn. Da Vigdis var 2-3år, kastet hun Gudrun sitt armbåndsur i ovnen. Alt skulle i ovnen, så hun måtte passes på hele tiden. Alf Gunnar og Leif Harald var så snille og lydig. De spiste alt de ble servert, mens Vigdis likte ingen ting! Og så grein hun, ville ikke ha middag. Da kom trusselen fort, hvis hun ikke spiste opp, ville hun bli puttet i skapet under vasken. Der puttet vi skittentøy og der luktet det alltid en blanding av skitne sokker og vaskepulver. Vel, Vigdis ble puttet i skapet noen ganger… Dette med middag var et problem i mange år! Hun larer ikke fleskasos den dag i dag, men lever godt med det. Lapskaus derimot, var deilig inntil hun hørte at det fine kjøttet var svinehjertet. Da ble fantasien trigget for mye, og maten opp igjen.
Kjøkkenet ble brukt til mye:
Når sauene skulle klippes, ble de loset inn på gulvet på kjøkkenet. Der holdt Gudrun sauen i ro, mens Helena klippet med en nyslipt sauesaks. Sauen ble redd alt styret så det låg saueperler over hele gulvet! Helena sorterte ullen. Skittullen ble kastet og noe ble tatt av til eget bruk. Resten ble puttet i jutesekker og solgt. Vi unger fikk lov å stå i døråpningen til stuen å se på, inntil vi ble så store at vi måtte hjelpe til. Helena karret så ullen og så var det fram med rokken og ullen ble spunnet til garn. Hun hadde rokken foran den fine grønne kaminen som de hadde fått seg. Der lærte hun Vigdis prosessen.
Under øverste del av trappen var spiskammerset. Vi hadde ikke kjøleskap før i begynnelsen av 1960- årene. Det gikk mange år etter krigen før det ble produsert nok av maskiner og utstyr til alle.
På kjøkkenet foregikk det meste av diskusjonene i familien. Når det var noe vi barn ikke skulle høre sa enten mor eller far: “Don’t talk about it “. Dette var veldig irriterende!
Stort sett stod radioen på. Det var viktig med nyheter. Om vi satt rundt bordet å spiste og det kom fin dansemusikk, kunne Gudrun si: “Kom Alfred, nå må vi danse”. Ja, så reiste far seg opp og de danset som den naturligste ting i verden mens vi fortsatte å spise. Ja, så kysset de litt. Etterpå kunne mor synge litt mens hun speilet seg i det lille speilet som hang mellom de to vinduene ut mot sjøen.
Vi var også veldig stolt av tennene til far. Når han pusset tennene, satt han seg opp på disken og så tok han de ut og pusset de. Dette prøvde vi unger å få til selv, men nei, far var nok flinkest til det. En dag gikk det gale med tannpussen. Han tok han feil tube! Det var ikke tannkrem, men dagkrem. Det smakte visst helt forferdelig. Vigdis var så stolt av den flinke faren sin, som kunne ta tennene ut, at hun inviterte sin kusine Nora hjem, så hun fikk se. Hun visste ikke da at både tante Birgitt og onkel Tin også hadde fått kjøpetenner i konfirmasjonsgave. Det var visst best å få de ut på den tiden, for det var så dyrt og vanskelig å komme til tannlegen.
Etter nons ( kl. 17) kom alltid bestemor eller bestefar inn på kjøkkenet. De var på kår og ville hente melken som de skulle ha hver dag. Det var trangt om plassen mange ganger. Vi hadde også en hund som het Bumann. En fårehund som vi elsket. Vigdis hadde fått sin egen kattunge fra Haugane. Hun fikk ofte katter ,for de forsvant så kjapt.
Alfred arbeidet på den tiden i Televerket så vi hadde fått oss telefon. Den var dyr i bruk ,og naboer og kjente kom for å låne den. Det stod en børse ved siden av telefonen, og der skulle det puttes på en krone hvert andre minutt.
Mye skjedde i stuen også.
Hver lørdag var det den store badedagen. Da varmet Gudrun vann i en diger panne, og så var det fram med stampen. I tur og orden ble vi badet. Det var fyr i ovnen, så vi hadde det varmt og godt. Det var koselig. Etterpå var det barnetimen på radio. Leif og Alf hadde så fint hår. Mye krøller. Å, hvor jeg ville hatt krøller, tenkte lille Vigdis. Da tok mor å satte klemmer i det våte håret hennes. Bare snurret det rundt fingeren og satte klemme på. Neste morgenen var krøllene på plass!
I stuen hadde vi spisebord og 6 stoler, sofa, salongbord og to lenestoler. En skjenk som het Sigurd, hadde vi også. I øverste skuffen i Sigurd var alle viktige papirer. På veggen mot tilbygget hang brudebilder av alle søsken.
Så en dag fikk vi høre at vi skulle få en bror eller søster.Tenk sånn stas! Synest det var litt pinlig også for de var jo så gamle. Jeg trodde ikke at de gjorde sånn i den alderen. Gudrun var da blitt 30 år og far var 35 år. Hva ville venninnene si? Ganske pinlig.
Alt om pinlighet var borte da lillebroren vår kom hjem. Tenk vår egen skjønne lille baby. Han skulle hete Nils Torbjørn. Nils etter onkelen som forliste under krigen, og Torbjørn for det navnet likte Gudrun så godt. Vi barn synes det var et for langt navn for den lille broren vår, så vi kalte han “Tobben”. Bare Bestemor ( Helena/Lino Buena” ) kalte han Nilsemann mens hun tørket en tåre. Å ,hvor de elsket det nye barnebarnet! Han var så snill og grei. Han fikk sitte på fanget til Lauritz å drikke kaffe. Vi kalte det kaffelade for det var så mye melk oppi. Så ble det tømt ned på fatet og slurpet i seg. Tennene til Lauritz var så løse, at de klapret når han drakk, så han tok de gjerne av seg og la de ved siden av koppen.
Det var veldig harmoni mellom søsken helt til tenårene. Da ble Vigdis tergete.
Vi kunne sitte ved kjøkkenbordet og hadde det fredelig, men så måtte Vigdis løfte noen ganger på øyenbrynene sine mot Leif. Han var helt uberørt. Så prøvde hun seg på Alf, og der ble det litt respons. Da fortsatte hun med å streife knærne borti Alf, og da var det bare å flykte før Vigdis fikk en lusing.
Alfred og Gudrun giftet seg 26/10 1946 med vielse i Lysekloster kapell og fest i 3 dager i Ungdomshuset.
Alfred overtok gårdsdriften dagen etter at de hadde giftet seg. For Gudrun var det mye nytt å lære. Hun var 19 år og hadde hatt kontorjobb i Bergen hos advokat Bayer. Da hun gikk på Anton Johannesen handelsskole i 1944 i Bergen, eksploderte det nederlandsk ammunissjonskipet “Voorbode “og trykket fra eksplosjonen gjorde at de fleste vinduer i byen knuste. Dette var den 12. februar kl 8.39 om morgenen. Mange fikk kuttskader og sirenene jallet i hele byen. Gudrun bodde på hybel hos sin tante Brita Flelltveit (søster til Wilhelm) på den tiden.
Det ble en travel tid på Buena. Leif Harald kom til verden 1/3 1947 og året etter kom Vigdis den 15/7 1948. Det var midt i slåtten da fødselen startet. Det ble en hjemmefødsel.Jordmoren var på Drange for der ble Jon Harald født samtidig på Hovdhaugen. Alfred og tante Sina ble jordmødre og alt gikk greit. Neste år fikk de Alf Gunnar den 16/9 1949. Det ble 3 barn på 2,5 år. Gudrun sa at hun ikke gikk på besøk til noen på flere år. Det var så mange småttinger. Ungene var så tett i alder, at det fantes ikke søskensjalusi. Gudrun tok et sykurs og sydde pg strikket alle klærne til barneflokken sin.
Da Vigdis ble litt større, kunne hun gå på meieriet inne med Sjøbøelven. Ett rygjaspann med melk ble båret på meieriet. På meieriet holdt “Lino i Vikjo” til. På disken stod en separator. Det var så spennende å se når Lino laget fløte! Hun var mor til Per og Odny Drange, og bodde i Vikjo i Sperrevik. Vi jenter som kom på meieriet, fikk arve filmstjerne-blader som Odny hadde lest. Å,det var så fantastisk!
Turene på vei til meieriet foregikk ikke alltid helt likt, og uhell skjedde. Det var så kjedelig bare å gå, måtte løpe og danse litt også. Melkespannet var ikke så tungt men tungt nok til at hun mistet balansen og falt. All melken gikk til spille! All den tid mor hadde brukt på å melke og å gjøre reint, og så ble det sølt vekk i grusen på veien! Det var mange hull i veien, for Veia Monsen hadde ikke vært der. Dette var før det ble asfaltert. Jeg fikk ikke juling, ikke en gang en lusing, men formaning om å gå ordentlig.
Etterhvert fikk vi omsider melkevogn. Der fikk vi plass til 3 melkespann. Her var Vigdis bare uheldig én gang. Det var så kjekt å bare løpe i full fart nedover bakken, men så stumpet hun og mistet vognen. “Å nei, å nei, nå blødde jeg på knærne og melken fløt utover. All inntekten som vi skulle få for melken fløt vekk, bare for at jeg ikke klarte å gå ordentlig.”
Vigdis Johanne (Sperrevik) Bakkane
Leave a Reply